Unitarisk homobryllup

Klikk på artikkelen for større skrift - eller for å se hele artikkelen, hvis teksten fortsatt er liten, klikk en gang til.

I dag skjedde det mye.

I dag skjedde det litt av hvert. Lilli My fikk fire små katteunger. Helt udramatisk og i løpet av morgentimene.

Og så meldes det samtidig fra USA at unitar-universalistene der har valgt ny leder: pastor Peter Morales. Det var et overraskende valg.

I 1961 slo unitarene og universalistene i USA seg sammen til organisasjonen Unitarian Universalist Association of Congregations, forkortet UUA. Pastor Morales går nå inn i en periode som UUAs 8. president, som UUA-lederen kalles.

Les mer om pastor Morales på UUAs hjemmeside.

Ny leder for unitarene i Sverige.

Det meldes at Unitariska Kyrkan i Sverige har fått ny leder. Det er Owe Örneståhl som tar over etter at unitarbiskop Ragnar Emilsen døde i februar i fjor.

Owe var fram til for ett år siden tilknyttet Allmänna Apostoliska Kyrkan som ordinert diakon. Nå begir han seg bort fra denne kirken og tar over som leder for unitarene i Sverige.

Han satser på å danne unitariske studiegrupper på forskjellige steder i Sverige, og håper at disse med tiden skal utvikle seg til å bli husmenigheter. Han sier selv at det å bygge opp igjen Unitariska Kyrkan, som har vært inaktiv siden 2008 og kanskje noe tid før det også, er en langsom prosess som må modnes over tid.

Vi ønsker ham lykke til.

Janis Joplin - Cry Baby (live in toronto 1970)

Unitarenes historie i Norge

Til interesserede! Jeg tillader mig at foreslaa, at der bliver dannet et unitarisk kirkesamfund i Kristiania og samtidig og i forbindelse dermed et ”norsk unitarisk samfund”.

Slik innledes historien til den organiserte unitarisme her i Norge. Unitarismen vokste opprinnelig fram som kirkesamfunn på 1500-tallet i Transilvania og kjennetegnes for sin kritikk av treenighetslæren og Jesu guddom, senere først og fremst for sin absolutte dogmefrihet. Nå etablerer en variant seg i Oslo og lever et kort og intenst liv fra 1893 til 1937. Før dette var det bare en og annen i Norge som sto fram som unitar, som for eksempel Nina og Edvard Grieg, men de ble aldri noen aktiv del av den norske unitarbevegelse – og i det minste den selverklærte unitar og prestehater Edvard døde som medlem av Den norske kirke. Nina skulle senere bli aktiv i dansk unitarisme.

Begynnelsen

Sitatet over er hentet fra innledingen til et hefte som den norske unitarpastor og redaktør Hans Tambs Lyche (1859-1898) spredte i 1893. Han hadde da kommet hjem til Norge fra Amerika, der han og hans kone i mange år var aktive som unitarprester. Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke faller i fisk, men ikke uten videre. Heftet fører i 1894 til en heftig artikkeldiskusjon mellom ham og den profilerte statskirkepresten Thorvald Klaveness. Så etablerer han heller landets første unitariske tidsskrift, Frie Ord.

Året etter kommer forfatteren Kristofer Janson (1841-1917) til Oslo for å holde foredrag. Også han har vært mange år i USA som unitarprest for norske emigranter. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons fortjeneste at det ble slik. Aftenpostens referent skriver 7. januar 1895 begeistret om hvordan Janson taler i Oslo om den unitariske kristendom som skal fjerne dogmer og tvangskristendom. Bort med treenighetslæren, Jesus var et menneske – ikke noen guddom, er blant de mange ting hans tilhørere får høre. Ned med den statskirkelige ortodoksi og fram med den frisinnede kristne tro, men fremfor alt: nei, til dogmer og trosbekjennelser, er hovedtrekkene ved budskapet. Forsamlingen skal ha klappet i begeistring. Noen uker etter er landets første unitarkirke dannet. Den døpes ”Broderskabets Kirke” og har i sitt valgspråk at den vil følge Jesus og hans etiske lære.

Deretter går det meste galt. Janson blir mer eller mindre sparket ut av sin egen kirke. Den endrer navn ved å legge til uttrykket ”Unitarisk Samfund” for å markere at de er mer enn en kirke og en annen hjemvendt unitarprest fra Amerika overtar som leder, Herman Haugerud (1864-1937). Han skal lede menigheten fram til sin død i 1937. Så går unitarsamfunnet i oppløsning uten å sette særlige spor etter seg i vår kirkehistorie.

Konflikt

Årsakene til at det gikk galt har lenge vært ukjente, men det er nå mulig å peke på noen faktorer. I det innsamlede historiske materialet som nå er tilgjengelig, er det mulig å spore to (kanskje tre) innbyrdes konkurrerende unitarbevegelser i Oslo mellom 1893-1905. Dette i motsetning til hva man tidligere har trodd, nemlig at det bare var Jansons unitarkirke som var rådende. Sannheten er heller at Jansons unitarkirke hadde kort levetid – muligens bare fra 1895-1898 (uansett ikke ut over 1905) – mens den unitariske bevegelse samlet sett levde fra 1893 til 1937, for så å revitaliseres i 1990-årene.

I lærebøker fremheves norsk unitarisme gjerne som synonym for Jansons unitarkirke, men som det vil fremgå er det heller slik at Jansons posisjon så langt har vært ensidig fremhevet og må nå revurderes. Den viktigste årsaken til dette er at Janson tilhørte den unitarbevegelse som tapte i konkurransen. Den som vant var den som Tambs Lyche og Haugerud representerte: den radikale unitarisme. Janson var konservativ kristenunitar, dessuten ødela han alt for seg selv da han ga seg i kast med spiritismen. Konkurransen begynner i USA på 1880-tallet og avsluttes i Oslo 1905.

Det diskuteres mye om hvordan unitarismen oppsto i Amerika, men uansett hvordan dette forholder seg, så var situasjonen i amerikansk unitarisme på 1880-tallet slik at den var i ferded å dele seg i to hovedretninger: En konservativ retning som mente å representere Jesu egentlige lære og en radikal retning som gjerne var mer opptatt av å være en allmenn religiøs bevegelse, ikke nødvendigvis knyttet opp til en bestemt religion, men kanskje like godt en slags religiøs humanisme.

Vi vet nå at Tambs Lyche og Haugerud tilhørte den radikale unitarisme, mens Janson var tilknyttet den konservative. Det betyr at den unitarkirke Tambs Lyche inviterte til i 1893 var noe helt annet enn den som Janson etablerte i 1895. Førstnevnte ville ha en religiøs humanistisk unitarkirke og samlet inn en rekke navn til interesserte medlemmer, men fant disse for få. Janson overtok navnelisten og etablerte en kristen unitarkirke. Kan vi regne med at disse medlemmene som var med på å etablere Jansons kirke, kjente til forskjellen mellom de to konkurrerende unitarretningene? Det de hørte Janson si på møtet i 1895 kunne i utgangspunktet minne mye om det de leste i Tambs Lyches hefte fra 1893. Det er høyst forståelig at mange av dem gikk inn i Jansons kristne unitariske kirke i den tro at dette var en religiøs humanistisk kirke. Senere, da misforståelsen gikk opp for dem, ble skuffelsen så stor at de tvang Janson til å frasi seg sin prestestilling.

Tambs Lyche var antakelig den eneste i unitarmiljøet som fullt ut forsto forskjellen mellom hans og Jansons unitarisme. I en rekke artikler i Frie Ord allerede bare noen uker etter at Broderskabets Kirke var stiftet, advarer han kraftig mot Jansons unitarisme og oppfordrer igjen til at man må danne en alternativ unitarkirke. Kanskje han også kjente til den krasse kritikk som rammet Janson fra deler av det amerikanske unitarmiljøet. Der var man meget skuffet over Janson, og anklaget ham for å la sin person bli for fokusert og dominerende – og ikke minst opprørt over Jansons spiritisme.

I 1898 føler Janson seg presset til å fratre sin prestestilling. Deretter fortsetter urolighetene innad i menigheten helt til en stor gruppe melder seg samlet ut i januar og februar 1900. Menigheten står nå ribbet tilbake, men som en sterkt preget religiøs humanistisk kirke, og med en nyskapning lagt til sitt opprinnelige navn ”Unitarisk Samfund”. Både lovene for denne og Broderskabets Kirke er bevart. Det er som å lese om to forskjellige unitarkirker, og det er jo det det også er snakk om. Der valgspråket til Jansons opprinnelige kirke var:

Vor Menigheds Valgsprog er: «I Higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker.»

ble det nye Unitarisk Samfunds program punktvis målrettet slik:

Unitarisk samfunds maal er at virke for:

a. Oplysning, karakterbygning og broderskap blandt menneskene.

b. En konfessionsløs religionsundervisning paa folkeskolen.

c. Alle kirkesamfunds likestillethet for loven, saa at ingen sekt særskilt støttes av stat eller kommune.

Den konservative unitarismen i Norge tapte. Men tapet var ikke umiddelbart med Jansons avgang og masseutmeldelsen 1900, for han fortsatte privat å innkalle til unitarmøter.

Konsolidering

I mellomtiden forsøker Unitarisk Samfund å stable seg på beina igjen og sender beskjed til Haugerud i USA. Han kommer tilbake i 1904 og overtar som prest, engasjerer seg samtidig politisk på Arbeiderpartiets side og blir bystyrerepresentant for partiet i Oslo i 1911.

Med Haugeruds tilbakekomst oppstår den unike situasjonen at Janson og Haugerud begynner å konkurrere om å holde unitarmøter. I Oslo innkaller de til møter på søndager til samme tidspunkt, men i forskjellige lokaler. Slik blir det en periode mulig å følge konkurransen mellom den konservative og den radikale unitarbevegelse gjennom møteannonseringen i Norske Intelligenssedler. Dette pågår helt til april 1905, da Jansons ser seg slått. I alle fall her i Norge, men han fortsetter med litt møtevirksomhet i den menigheten han opprettet i Danmark.

Haugerud går straks i gang med å revitalisere kirken, men det er for sent selv om en og annen optimistisk medlemsøkning finner sted. Alle tiltak synes å slå feil. Det unitariske kor og den unitariske ungdomsforening, med Tambs Lyches sønn som sekretær, legger fram et aktivitetsprogram som kan ta pusten av enhver, forsøket på å danne unitarmenighet i Skien … alt – absolutt alt – slår feil. Ja, selv menighetens eget medlemsblad, Unitaren, opphører etter bare én årgang! Haugerud gir ikke opp. Han drar i 1909 til England og ber om penger til kirkebygg, unitarer i Ungarn samler inn penger (et håndskrevet brev fra den ungarske unitarbiskop Joseph Ferencz er bevart: 1000 kroner gir ungarerne). Det blir aldri noe kirkebygg. Det blir taust omkring unitarene, menighetens møter annonseres ikke mer. Det er omtrent nullopptak av medlemmer fra 1919 til 1937. Unitarisk Samfund synes å dø ut av seg selv. Kirkebøkene leveres inn, og 1950 forteller folketellingen at det bare er 17 unitarer i landet. Men de norske unitarenes historie slutter ikke her.

Revitalisering

Etter en sovende periode på litt under seksti år ble Jansons opprinnelige kirkesamfunn gjenopprettet i tiden mellom 1995 til 2005, og registrert under navnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). På bakgrunn av de kontakter som Haugerud gjorde med Den ungarske unitarkirke i 1909, har Unitarforbundet blitt tilknyttet den ungarske del av den transilvanske unitarkirke med hovedkvarter i Budapest. Norske unitarprester mottar nå sin ordinasjon gjennom den ungarske unitarkirke.

Samtidig har amerikanske unitarer som har bosatt seg i Norge, videreført sin amerikanske unitar-universalistiske tradisjon og opprettet i 2007 Unitar-universalist-fellesskapet i Norge (NUUF). Disse unitarene viderefører altså mye av det som både Tambs Lyche og Haugerud selv representerte, og i dag er både norske og amerikanske representert i gruppen som møter jevnlig i Oslo-området.

Den unitariske situasjon i Norge kan i dag derfor beskrives revitaliserende og voksende, men der hvor den kristne og den radikale unitarisme kom i konflikt for drøye hundre år siden, har det nå vokst fram en forståelse av at begge retninger har sin funksjon og sin viktighet. Dette kommer tydelig fram i det faktum at i mai i år møttes representanter for Unitarforbundet og NUUF i Oslo for å etablere en unitarisk paraplyorganisasjon (Unitarian Umbrella Organization (UUO)) slik at samtlige nåværende og kommende unitargrupper i fellesskap kan søke medlemsskap i den internasjonale unitarbevegelse representert ved International Council of Unitarians and Universalists.

Litteratur

Artikkelen over er en delvis omskriving (særlig slutten) av min kronikk i Vårt Land for noen år tilbake. Denne bygger igjen på følgende masteravhandling:

Knut K.S.M. Heidelberg: Frisinnet kristendom. Unitarismen i Norge 1892-1937. Det teologiske Menighetsfakultet 2006v.

Web

Unitarforbundet: http://unitarkirken.no

NUUF: http://unitar.no

UUO: http://uuo.no

Arne Garborg og unitarismen

Lite tyder på at Arne Garborg (1851-1924) hadde tilknytning til unitarismen, men allikevel dukker hans navn opp i den sammenheng. I 1906 utga han boka Jesus Messias. Denne ble av norske unitarer anbefalt som standardlesning og en bok som burde høre hjemme i alle norske unitariske hjem. I boka forfekter Garborg det samme syn på den historiske Jesus som unitarene hadde, men det er ikke dermed sagt at han var unitar. Også andre fritenkere og radikale teologer kunne ha skrevet en tilsvarende bok. Og noen gjorde det også, som f.eks. Ernst Renan (1823-1892). Muligens hjalp det Garborg at hans bror, Samuel, reiste til Amerika og ble unitarprest der. Men, som sagt, noen tettere tilknytning til unitarismen er vanskelig å finne enn at det er snakk om sammenfallende syn på kristendommen og fritenkerbevegelsen(e). Derfor er det noe pussig når jeg i dag oppdaget at Garborg skriver følgende i sin dagbok 13. april 1907: Jamvel med mitt vesle norske Maal hev eg vorti so vidt kjend, at eg fær Innbjoding til The international Congress for "Council of Unitarian and other liberal religious Thinkers and Workers" ... Men lyt segja nei Takk!

UUOs hjemmeside er oppe.

Som nevnt tildligere ble det i mai opprettet en unitarisk paraplyorganisasjon som nå er det norske bindeledd til International Council of Unitarians and Universalists (ICUU). Organisasjonen har fått navnet Unitarian Umbrella Organiztion of Norway (UUOoN), og nå er hjemmesiden omsider ferdig og oppe. Du finner den her.

Bibelen etter Ida

Det typiske trekk ved den bibelske skapelsesforestilling er den statiske tilblivelse, der en guddommelig inngripen fremskaffer komplette geofysiske og biologiske forhold uavhengig av hverandre. Guddommen fremskaffer lys, vann, land, planter, dag og natt og årstider, dyr og mennesker. Med et par unntak er hver skapelse avsluttede handlinger som har lite med hverandre å gjøre. Planter har ingen forhistorie, men bare skapes og fremstilles som ferdige produkter. Dyr har ingen forhistorie, men bare blir til på kommando. Og alt er ferdig utviklet. Guddommen har ikke behov for en utviklingshistorie som går fra en begynnelse som er forskjellig fra den biologi vi i dag kan se omkring oss. Skal vi tro fremstillingen i Genesis, da får vi også anta at det forbudte tre fra tidenes begynnelse i Edens hage alltid har sett ut som epletrær gjør også i dag. Det samme gjelder dyrene. Alle slags dyr i luften og på land og fiskene i havet ble til på kommando, og har derfor alltid sett ut som de gjør i dag.

Unntak

De eneste unntak fra denne statiske kommandotilblivelse finner vi knyttet til mennesket og slangen. Genesis beskriver hvordan det forutsettes en spesiell forbindelse mellom guddommen og mennesket, for mennesket er skapt som guddommens avbilde, og siden evolusjon forutsetter at det er utvikling fra noe til noe annet, er det her mulig å ane en slags bibelsk evolusjonsforestilling som skiller seg fra den øvrige statiske skapelse. Mannens tilblivelse er betinget av den skapte jord. Uten jord, ingen materie som guddommen kunne gi menneskeliv. Her er det altså et tydelig kausalt trekk ved skapelsen, en utvikling fra jord til menneskets hankjønn. En evolusjon som fortsetter i et nytt ledd når kvinnen skapes kausalt av mannens ribbein. Deretter fremstår mann og kvinne som uendret siden tidenes første uke og fram til i dag.

Det eneste vesen der det i vår sammenheng beskrives en tilpasningsendring fra en etablert eksistensform til en anatomisk nyskapning, er slangen. Her ser vi det som vi vanligvis forbinder med evolusjon når en art endrer seg for å tilpasse seg nye omgivelser. Det er de ytre omgivelser som tvinger arten til å utvikle seg i en bestemt tilpasningsdyktig retning. Denne tilpasningsevnen er helt nødvendig for å kunne overleve som art. Allikevel er motivet for det evolusjonsledd som slangen utgjør, noe helt annet enn tilpasning. Det er snakk om en guddommelig straff. Guddommen griper inn som en ytre instans og muterer på kommando slangen til å krype på sin buk. Vi får forutsette at dette for slangens vedkommende betyr en bibelsk evolusjonsforestilling der den har utviklet seg fra ikke å krype på sin buk til å krype. Men siden det også her er snakk om en guddommelig kommandoskapelse av noe, viser hendelsen ingen særlig kunnskap om vår viten om evolusjon.

Ida

Sammenlignet med det vi i dag vet om jorden og livets tilblivelse er det liten grunn til å tenke seg at Bibelen har noe særlig å bidra med her. Det er heller ikke å vente, og ingen forfattere kan lastes for ikke å formidle kunnskap som er ukjent. Heller ikke kan den som leser lastes for manglende kritisk holdning når det som formidles i teksten, forholder seg til samtidens allmennkunnskap. Det er de færreste av oss forunt å besitte kunnskap som går ut over sin samtid, og dermed inn i fremtiden. Det er en god regel å ta påstander om at noen mennesker kan se inn i fremtiden, men en klype salt. De som skrev i Genesis om hvordan guddommen skapte og jorden og livet ble til, de formidlet det beste av den kunnskap de hadde tilgjengelig. Og de som leste tekstene eller fikk dem opplest eller gjenfortalt, gjenkjente det kunnskapsnivå som samtiden befant seg på. Hverken Bibelen eller dens lesere kan lastes for å forstå teksten begrenset av sin samtid. Heller ikke vi kan det. Ingen av oss i dag kan lese skapelsesberetningene i Bibelen med et kunnskaps- og innsiktsnivå som ligger i fremtiden.

Og det er her Ida kommer inn, eller Darwinius massilae som er hennes egentlige navn. Det er jo en fantastisk tilfeldighet at denne fossil av en primat som levde for 47 millioner år siden, blir presentert nettopp i Darwin-året. Antakelig er det litt beregning med i spillet, for med presentasjonen følger også en ny pedagogisk metode for å fremstille vitenskapelige oppdagelser. Litt show og mye vitenskap. Akkurat nok til at business og vitenskap får sitt. Fordelen er at alle oss utenfor de innerste vitenskapelige sirkler får ta del i viktige vitenskapelige nyvinninger når de finner sted. Det er noe nytt, for vanligvis tar det vel en ti års tid før sensasjonene beveger seg fra de vitenskapelige studerkammer til den populariserte omverden.

Ida blir presentert som det «missing link» som evolusjonslæren har lett etter. Det er selvsagt tabloid å presentere «missing link», men det fanger oppmerksomheten, og hvis vi ser litt gjennom fingrene med terminologien, da er Ida det vesen som knytter oss mennesker til den felles evolusjon som alt levende er et resultat av og som vi fortsatt utvikler oss etter.

Hva da med Bibelen?

De beste forskere har allerede i to år studert og gransket Ida. De er sikre på hennes funksjon som «missing link», og dermed også at det endelige bevis for at vi mennesker er en del av en lang og fortsatt pågående evolusjonsprosess. Det betyr at vi akkurat nå har kunnskap som med nødvendig stor sikkerhet kan si at de guddommelige statiske kommandoskapelser i Genesis ikke samstemmer med det vi i dag vet om hvordan livet har utviklet seg. På dette punkt formilder Bibelen og vår egen samtid kunnskapskollisjon.

Nå har man i kristendommen praktisert forskjellige metoder for å få bukt med slike kollisjoner. Fra vår hjemlige kirkeverden er det vanlig å legge inn støtdempere slik at kollisjonen utsettes i tid. Det gjøres ved å forhandle seg fram til en slags doktrine som sier at vi må kunne leve med to motstridende syn på samme sak. Denne nøtteknekkermetoden har sin parallell i middelalderen, der man slet med filosofiske (naturvitenskapelige) og teologiske kollisjoner. En støtdemperdoktrine sa at en påstand kunne være sann eller usann avhengig av ståsted. På den måten aksepterte man at en og samme ting kunne være sant filosofisk og usant teologisk, eller usant filosofisk og sant teologisk. En i og for seg sympatisk løsning sammenlignet med den fordømmelsesdoktrinen som kom i 1277, der prinsippet var at det som er sant teologisk er alltid sant uansett hvor mye det kolliderer med annet. Og så lagde man seg en lang liste over ting som kolliderer med teologien og derfor er usanne.

I denne sammenheng ville Ida uten tvil havnet på en liste over usanne ting. Men tidene har endret seg, skjønt kollisjonen fortsatt er der. Ida kolliderer med Genesis så det smeller. Ida synliggjør at den guddommelige skapelse beskrevet i Genesis av mennesket er totalt feil. Vi er nå istand til å lese disse tekstene med en større kunnskap og innsikt i livets tilblivelse enn det som var kunnskapsnivået den gang tekstene ble til og senere nedskrevet. Det er ikke lenger Ida som havner på listen over usanne ting, det er de omtalte deler av Genesis. Mange har sikkert hatt en følelse av dette i generasjoner allerede, men først i dag har vi sikkerhet om saken.

Det er forsåvidt heller ingen ny sak for moderne teologer at tekster i Bibelen kolliderer med vitenskapelige nyvinninger og ny kunnskap om tingene. Flesteparten av teologer har valgt mer fornuftige løsninger enn deres fordums kollegaer med fordømmelsen på 1200-tallet. Det går heldigvis an å se forskjellige tekster i Bibelen på forskjellig vis, fordi de kan tilskrives forskjellige litterære sjangere. Men det betyr også at man forholder seg til Bibelen på en måte som er forskjellig fra den som tar alt som står skrevet der for sant.

Biblen etter Ida

Ida har vist oss at det er nødvendig å forholde seg meget kritisk til Bibelens tekster, og at den som tar alt som står i Bibelen for sant, vedkommende har forstått lite. Bibelen etter Ida vil aldri kunne bli den samme. Der hvor man fram til nå har kunnet peke på usikkerheter og rope etter «missing link», er det ikke lenger noe tomrom hvor tvil kan bo. Bare ved å overse Ida, late som hun ikke eksisterer, eller innføre en privat 1277-fordømmelse der Bibelen gjør Ida usann, kan man gjøre krav på at tekstene i Bibelen alltid er sanne. Slik jeg ser det har Ida gitt det bokstavtro bibelsyn nådestøtet. Fra nå av er det bare krampetrekningene som er synlige.

Hva betyr Kristi himmelfartsdag?

Som alle andre kristne feirer også unitarene de tradisjonelle høytidsdagene i kirkeåret. Siden unitarene ikke deler oppfatningen om Jesu fysiske oppstandelse fra de døde, kan det kanskje virke pussig at også Kristi himmelfartsdag er med. Denne dagen er jo tradisjonelt til minne om Jesu himmelfart. Unitarene legger en symbolsk tolkning til grunn for himmelfarten, og ser den som et uttrykk for at disiplene nå ble fullt ut klar over hva Jesus hadde lært dem og at de selv nådde en indre opplysning om denne læren. Denne prosessen uttrykkes symbolsk som at Jesus forsvinner og at disiplene overtar hans læreembete. På Kristi himmelfartsdag gikk altså disiplene fra å være elever av Jesus til selv å bli lærere. Det bibelske grunnlag for dett finnes bl.a. hos Mark. 16,19-20.

17. mai

Norges første unitariske prekensamling

Antakelig er «Lys og Frihet» av unitarprest og dikter Kristofer Janson (1841-1917), den eneste norske prekensamling som er utgitt. I 1892 – et par år før han forlot USA og returnerte til Norge – utga Janson sin samling med unitariske prekener og arrangerte dem på en slik måte at hver søndag i kirkeåret fikk sin preken. Denne prekensamlingen har lenge vært omtrent umulig å få tak i, men takket være Biblio Bazaar Reproduction Series, er det nå mulig å kjøpe en faksimile via Amazon. Siden det er en fakisimile følger teksten den gamle 1892-norske rettskriving og er satt med godtisk skrift, som var vanlig på den tiden. For de av dere som ikke synes dette er en uoverkommelig utfordring, anbefales boken både som inspirasjon i det religiøse liv og som en kilde til dypere kunnskap om den lære som dannet grunnlaget for unitarismen i Norge på slutten av 1800-tallet.

Boken kan også leses gratis via Google her, men i denne online-utgaven er ikke alle sidene tatt med.

John Lennon og USA, en dokumentar.