torsdag 31. oktober 2013

Høsthav.

Blir aldri lei av utsikten og seilende måser.

Vet ikke helt hva det er med hav, men det lokker, utfordrer, fasinerer, gir ro og mestring. To ukers restferie måtte avvikles i løpet av 2013. Mulighet: Seile til Mathis Værft i Ålborg og få fikset en liten nyoppdaget rest fra fjorårets "katastrofe". En telefon til Niels i Ålborg var nok. "Kom så her, det vil ikke koste deg et øre!"

Nordeidet får endelig roet ned!


Løs fra fortøyninger på KNS kjente jeg på spenning hva de neste 16 dagene etter 16. oktober hadde å by. Hadde 2 utrolige sommerdager sammen med Torgrim Nordeidet. Lunsj på framme på dekket seint på høsten mens vi glei langs Bohuslänkysten! Ikke en båt å se. Desverre tvang familiære plikter ham til avmønstring i Fjellbacka. Dermed soloseiling først over til Skagen. Mye vær og sjø gjorde det til en krevende øvelse å gå inn til Skagen i stup mørke.

Framme i Ålborg var det samme utrolige mottakelse på Mathis Værft som sist år. Om noen seilervenner skulle lese denne bloggen gir jeg dem 100% anbefaling -  reale, dyktige og rause. I tillegg gir dem tilgang til å pusle med egne prosjekter. Liseberg for gamle gubber! Fikk laget meg emner i teak til ny inngangsdør fra cockpit og ny bordplate til salongen.

Martin fikser og lærer villig bort!

Før avreise Ålborg dukket kollega Frode Hall opp som fokkeslask. Vi startet vår seilas i morgenmørket da vi ville slippe gjennom tidlige åpninger av Jernbanebroen og Limfjordsbroen. Lærdom: Strømmen i Limfjorden er sterk og broen er plutselig der, og i mørket er det vanskelig å vurdere avstander! Det gikk bra! Værmeldingene varslet vinder fra SSV. Etter etappe 1 til Läsö og etappe 2 til Marstrand utviklet den videre seilasen til et kappløp om i tide å komme seg nord for ekstremvarslet storm langs Sveriges vestkyst. Valgte å gå utaskjærs fra Marstrand med kurs godt vest om Koster. Ankom Engelsviken kl 21.00, men turde ikke gå inn i mørket. Vind og bølgene ville gjort det til sjansespill. Returnerte og fant ly i Hankøsundet. Opplevde denne dagens seilas som å klare merket i Birken! Olivia gjorde et snitt på nesten 9 knop! Blir bare mer og mer glad i henne. 


Ja - det er skrytete, men skitt au!

Fasit: Det handler jo om å ta vare på mulighetene og tørre nye opplevelser! Tilbake i hjemmehavna møtte jeg en havn der nesten alle båter var pakket inn for vinteren! 


onsdag 19. juni 2013

onsdag 24. april 2013

Jeg er en gubbe som er stolt av faren min!

Det var en stor leseopplevelse, det var morsomt og trist, lærerikt, men først og fremst: jeg lærte min egen pappa bedre å kjenne!  Jeg har akkurat gjort meg ferdig med Jon Michelets roman Skogsmatrosen. Dette er første bind i en planlagt serie om de norske krigsseilerne under 2. verdenskrig. For meg må det gjerne bli en lang serie!

Norske krigsseilere. Kåre nr 2 fra høyre.
Så forskjellig livet hans var fra slik vi lever idag! Kan det være vår trygge tilværelse som er grunnen til at de ulike ekstremsportene nærmest "eksploderer"! Tror det handler om å kjenne at en lever! Men opp mot krigsseilerne blir dagens ekstremsportere små. Igjen og igjen kastet de loss og styrte ut i Atlantern -  der de visste at de tyske ubåtene ventet. Dette var unggutter med "guts"!! Gjennom 5 år var de livsviktige for at England kunne stå imot, og etterhvert slå tilbake Hitlers angrep ved at de forsynte landet med mat og krigsutstyr. Ja jeg innrømmer det gjerne: "Jeg er stolt av faren min!" Det var ikke så mye han fortalte om opplevelsene fra sjøen. Han "lettet likevel litt på sløret" de siste årene han levde. Som da han kom velberget over Atlantern med den konvoien som ble hardest rammet av torpedoene, over 20 skip ble senket. Som da han fikk sparken av kapteinen fordi han som tillitsvalgt hadde påpekt at de ikke kunne akseptere å seile med pill råtne livbåter ombord, og kapteinen senere samme dag måtte kalle ham tilbake fordi han skulle hedres med krigsmedaljen.

I ettertid er det også en spesiell episode som har brent seg fast i meg. Vi hadde flyttet fra Tromsø til Nittedal og jeg skulle for første gang besøke ham på nykontoret i Norsk Sjømannsforbund på Grev Wedels plass. Jeg var akkurat fyllt 12 år. Mens jeg var der ramla det inn 4 karer på kontoret hans. De var godt fulle, uvaska og med slitte klær. Det som forundret meg aller mest var at det virket som pappa kjente dem og at de nærmest var kamerater! Hadde han ikke bedre kamerater? Senere samme kveld fortalte han meg at han hadde seilt sammen med de karene, og at det like gjerne kunne vært han selv som hadde havnet på gata i Oslo og ikke i ledelsen av Norsk Sjømannsforbund. Ja jeg er stolt av ham!

Da jeg var ferdig med siste side av "Skogsmatrosen" gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg tok kontakt med forfatteren og takket! Vi hadde en fin prat sammen, ikke minst fordi Michelet  godt visste hvem Kåre var. 

tirsdag 22. januar 2013

Han var ikke for gammel!!

Kulda kan være vakker - her ved Dyranut!
Stadig oftere tenker jeg at om jeg skal prøve nytt ditt eller datt - så jeg må jeg gjøre det nå mens jeg ennå kan. Selvfølgelig handler dette om alder! Da jeg var 15 hadde vi valget mellom Blåskia, Splitkein med 3 striper under og eller Kneisl med påskrudde stålkanter. Alt dette finnes nå på skimuseet! Men der er jo ikke jeg! Regner vel heller ikke at jeg ender opp der. Selvfølgelig fantes det andre valg, men disse var uaktuelle, med ett unntak - jeg valgte å begynne å synge i Ten Sing Nittedal. Nynnet med på 3. stemmen. (I ettertid har jeg jo skjønt at min sangkarriere først og fremst handlet om at det var i Ten Sing alle de gode jentene var.) Vi savnet heller aldri alternativene vi ser idag fordi de var jo selvfølgelig ennå ikke kommet. Sist helg testet jeg med spenning ut noe som ikke var da jeg var 15 - snøkiting.


Dusan fikser skia til Guro.
Sammen med Sigve, Guro og Thomas var jeg oppe på Haugastøl på kitekurs med Oslo Kiteskole. Fasiten først: Vi knekte alle sammen "koden" og kom tilbake med kiteopplevelser på ski! Kanskje mye nettopp takket være Oslo Kiteskole og Dusan Stajkovic som hadde et skikkelig bra opplegg og gjennomførte dette uavhengig av 20 kuldegrader og varierende vind. Dessuten var de en ujålete gjeng som fokuserte på opplevelsene!

Og min egen pris med et brukket ribbein var fullt ut verdt opplevelsen. Det dummeste var jo bare at det handlet ikke om kitinga, men at jeg bare satte meg ned med et stivfrossent trapes som trykket opp i brystet!

Thomas lærer nødprosedyrene av Christian og Leo.


Sigve trener kitekontroll med en foil!
Derfor er min sterke anbefaling til jevnaldrende: Prøv det som er nytt - det er ikke for seint!! Det gir opplevelser. Og når disse opplevelsene er sammen med egne barn blir det helt perfekt.