Bare 637 timer!

Jeg fortalte vel ikke om alt igår kveld, og her kommer resten av storyen. Jeg fikk montert inn helt ny motor for 7 år siden. Siden jeg liker best å seile så har den motoren en gangtid på fattige 637 timer. Det er jo så godt som nytt i mitt hode. Jeg tror jeg er rimelig nøye på alt som skal sjekkes og vedlikeholdes på en sånn motor. Likevel - nå er den havarert. Overhaling av den innebærer å plukke den fra hverandre ned på atomnivå og så sette det sammen igjen og håpe at alt er på stell. Overhaling tar lang tid og koster mye i arbeidspenger. Og vi er midt i ferietida og dermed ikke lett å finne noen som kan gjøre en sånn jobb. Ny motor koster bare marginalt mer og da er det bare ut med gammel og inn med ny.

Til besvær.

Ingen kan med sikkerhet si hva som har skjedd, men uansett så sitter den dønn fast og jeg får sjøvann inn i olja. Sigves gamle kollega Marina som nå driver Reine Adventure koblet meg på Lofotens motorguru - han Roger - som visstnok kan få en agurk til å starte. Roger brukte flere timer ombord med hodet dypt inne motorrommet. Han var hjelpsomheten sjøl og måtte til slutt melde pass. Mest sannsynlig snakker vi om at det kommer vann inn via eksosmanifold eller eksosbendet. Dermed er det nå lagt inn en ordre på ny motor hos Jakhelln i Bodø. Leveringstida er 2-3 uker pluss et par dager med arbeid. Opplegget er da i bli tauet ut av havna her i Reine og så seile over til Bodø og til slutt bli tauet inn til kran i Bodø. Plutselig har jeg noen ekstra uker å oppleve på! og plutselig ble det et betydelig innhogg på sparekontoen. Thats life.

Herfra går ferden sørover igjen

Oda håvet inn med småsei.

No er det gått 10 dager siden sit. Det må da være passe tid for nytt her. Sist fortalte jeg Nordskot og Steigen. Tror konklusjonen var noe a la "magisk". Og det som er så ekstra bra er at når en kommer inn i et område uten spesielle forventninger, og så blir helt tatt av naturen er kanskje opplevelsen ennå sterkere! Det hele spisses ved at Steigen ikke er oversvømt av besøkende - god plass ved brygga og på land. Nok om Steigen og Nordskot. Nei forresten: fjelltur der betyr visstnok millioner av fluer i vindstille, og rett utenfor har Børge Ousland skapt en moderne variant av rorbuene i funkisstil på Manshausen. Nå nok om Steigen.

Sigve lærer May-Vencke og Bjørnar filetering av seien! 

Fra havna i Ballstad.

Så gikk seilasen over til Vestfjorden til Svolvær. Nytt mannskap i Oda og Bjørnar i tillegg til Sigve. (ojj, akkurat nå ser jeg at jeg overlapper forrige blogg, men det fortjener Steigen og Svolvær).
Ligger nå i Reine - Lofoten. Oda og Bjørnar har vært ombord en snau uke. Det er jo en lykke å få lov å ha disse dagene sammen med de nærmeste. Det er jo ikke gitt at de har lyst å bruke ferien sammen med en gubbe. De setter nå kursen til 2. bataljon i Skjold hvor jobb venter begge to.

Grilling på berget med innlagt kurs i spleising.

Verdt å nevne er også at jeg i løpet av nesten 2 måneder bare har hatt 2-3 dager med regn! Vi har altså gjort Lofoten på det beste - toppturer, fiske, bading midt i i Vestfjorden, glaning og masse god ete. Jeg er ikke ferdig med denne delen av landet vårt. Har jo ennå ikke fått den kveita jeg drømmer om - og bare der kan det bli 4 -5 turer opp for den er tatt. Jeg er fortsatt en elendig fisker.

Oppe!

Bjørnar til 5*20 i stil.

Ellers lar jeg meg stadig imponere av måsens mot, eller kanskje heller overmot. På en kajakktur en morgen så jeg måsen plage havørna. Ørna må være en tålmodig fugl, den dukker og flyr unna helt til "nok er nok". Idet måsen angriper for n`te ganggjør ørna en loop og griper måsen med klørne og frokosten var sikra. Et tøft syn.

Miami Vice i Reine - Marina, en tidligere kollega av Sigve
driver Reine Adventures sammen med Sandro. Tøff dame.

Idag lar jeg bildene fortelle mest om turen.

In the summertime....

Siste bilde av idyllen ute i Bliksvær.

Jada - jeg vet det har vært lenge siden jeg har lagt ut noe her, men det må bare taes som et tegn på at livet er godt. Jeg har liksom ikke hatt tid å få ro til å skrive og ikke minst tenke. Det skjer stadig noe nytt, nye steder, nye folk og nye opplevelser. For eksempel har jeg for første gang fått festet et festivalpass på håndleddet - Trænafestivalen er gjort. Ok - så ble det først som pensjonist, men det må jo love godt for årene framover.

Endelig er et mannskap på Olivia - Heidi, Stian og Sigve.

Konsertsalen ute på Træna. Kirkehelleren på
Sanna. Musikken til RyX glei greit inn i miljøet.

Jeg har forresten allerede konkludert at jeg ikke er ferdig med denne landsdelen når jeg en gang på høsten fortøyer i Oslo. Her tror jeg at man kan seile i uendelig mange år og stadig oppleve noe nytt. Og jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å bli mett av synsinntrykkene.

Topptur opptil Svolværgeita. Har ikke den helt store erfaringen med sånne bratte turer (egentlig heter det jeg er helt blank), men jøjje meg for en tur og syn. Kondisjon er visstnok ferskvare, og det kan jeg skrive under på etter å ha tatt turen opp til Svolværgeita etter over 2 måneder i båten. Men fant ut at det som funka best for meg når beina verka og hjertet slo var å stoppe og ta en liten prat med alle jeg møtte som var på vei ned. Etter litt skitprat var det med ny giv opp til neste møte. Så mange spreke folk det finnes! Turen ble vel likevel toppet på nedturen. Da var jeg noe lettere på foten og kunne sole meg litt i glansen av at jeg var på vei ned ned. På vei ned møtte jeg blant annet en japansk familie på vei opp i bratta - mor, fader og to små barn. Spørsmålet jeg fik gikk sånn cirka: "Why are we here? Is it interesting up there?" Hva svarer man på det?? Uansett ble det tydelig at det er visse kulturforskjeller i forhold til friluftsliv. Og de fikk sikkert "something interesting" å oppleve.

Sigve skuer ut over Lofoten.
Well done Sigve.

Siden sist: Mannskap ombord har vært Heidi, Stian (kamerat av Sigve), Sigve. Det var godt å få selskap. Datter Oda og hennes Bjørnar er snart nytt mannskap sammen med Sigve. Regner med at vi da gjør Lofoten og Vesterålen. Har ikke hatt noe bestemt rute å følge. Det gjelder å plukke opp tipsene underveis. Det er godt å kjenne på den friheta.

Midnatt i Nord Skot.

Fembøring med unger, voksne og gamle på vei til treff
i Bodø. Vakkert!

Også sisen sist: Trænafestivalen langt ute i havet på Helgeland. Støtt Brygge der May Vencke og Torgrim har har "sommerjobb" som vertsskap. Der gjorde hele mannskapet på Olivia en solid minikonsert. Stian med egne sanger og duett  Heidi og Sigve. SørSkot i Steigen. Steigen var jo bare magisk. Rart at vi ikke har hørt mer om Steigen. Eller så har kanskje jeg sovet litt i noen timer. På seilasen hit møtte vi mange gamle trebåter med kurs for Bodø og landstreff i Kysten. Det er jo bare et vakkert syn når færinger, åttringer og fembøringer glir fram med sine røde lerretsseil.

Stian ga konsert ute på Støtt. Mange nye fans.

Beste vertskapet på Støtt.

Ligger nå i Svolvær. May Vencke og Torgrim som gjør NordNorge i sin RIB har overnatta et par netter ombord. Trivelig! Vi gikk igår kveld inn i Trollfjorden med RIBen og fikk se hurtigruta Polarlys komme inn i den trange fjorden og snu der inne. Den har altså ikke mange meterne å gå på inn til fjellet! Når da ørna i tillegg svever over blir det ikke stort bedre.

Hurtigruta Polarlys inn Trollfjorden.

Tjohoi!

Noen gjør Lofoten til vanns, andre til lands.
Lofoten er uansett like flott.

Til slutt: Dette klarte jeg å få inn i bloggen bare fordi jeg klarte å jage Sigve opp over Svolværgeita nok en gang og May Vencke klarte jeg å jage til frisøren. Hun kunne bare ikke fortsette å vise seg blant folk med det håret. Uansett fikk jeg litt ro til å skrive.

Verdens dårligste ....

Har ingen problem med å innrømme det - "Jeg er en helt elendig fisker!". Husker jeg var med bestefar og pappa som liten gutt ut i færingen for å dra fiskegarn. De hadde kunne meene og visste akkurat hvor garna skulle settes og fisk var det alltid i garna når de blei dratt. Dette er nok dessverre kunnskap som jeg ikke kan føre videre. Min fiskekarriere er nok begrenset til at jeg har kjeksa noen ørekyter i Nitelva - og selvfølgelig har jeg juksa opp noen torsk i Brønnøysund. 

Andre fiskere kan skryte av fiskebilder -
jeg må nøye med med å skryte av fiskeutstyret.

Men nå skal det bli andre og nye boller. Har gått til innkjøp av ny stang og er utstyrt med noe de kaller for jigg. Visstnok det som skal til for å ta kveita. Når jeg også fikk et lynkurs i "Hvordan fange kveita" i butikken er jeg svært optimistisk med tanke på fangsten. Jeg vil selvfølgelig rapportere (skryte av) fangsten her på bloggen.

Enda et skrytebilde i sjangeren "Hjemme hos" -
enhver langtur båt har en sånn fruktkøye -
fant en passende hos Søstrene Grene i Bodø.
Løken ble kjøpt inn som pynt.

Når jeg er inne på hva jeg er dårlig på kan jeg like godt ta med sånn snap. Der skal det trykkes og holdes og lastes inn på nytt - og før jeg har fått sjekket hva det var som kom har jeg klart å slette eller brukt opp tilgjengelig sekunder det skulle kunne sees. Men mange snapper kommer likevel velberget gjennom trykkinga og det blir et lite høydepunkt på dagene når ei lita Hennie hilser på gjennom en snap.

En av 340 soldager i Bliksvær.

Bliksvær - frodig og fargerikt.

Kirka i Bliksvær -
eneste private kirke i Norge.

Ligger nå i Bliksvær. Det er ca 10 nm utfor Bodø. Sola skinner natt og dag - og idag sier dem på Yr at det skal bli over 20 grader. Er redd for at jeg kan bli mistenkt for å få honorar av reiselivsbransjen på Helgeland når jeg forteller om seilturen her oppe. Men det er jo alltid godt med litt ekstrainntekter som pensjonist - spesielt når prosjektet med reklameinntekter ikke ble helt hva jeg håpet på. Saldoen der er nå kommet opp i 49,53 kroner. Men Bliksvær - nok en perle i kjedet. Kanskje selve perla. Det blir kalt Helgelands Hawaii - hvite strender, 430 soldager i året, 23 grader i vannet pluss pluss. Det eneste som mangler er utleie av solsenger og butikk og restaurant og folk. Men det er jo nettopp det som mangler som gir Bliksvær magien. Det er et øyvær som på seksti- syttitallet hadde ca 150 fastboende. De levde av jorda og fiske. Så ble skoletilbudet redusert ved at ungene måtte inn til Bodø fra 8. klasse og dermed startet fraflyttinga. Idag er det 1,5 fastboende i Bliksvær. Men til gjengjeld er Nils Thommesen så driftig at han veier opp for minst 10 gjennomsnitter. Han har blandt annet bestemt seg for at øya skal få tilbake naturen den hadde for 50 år siden, før gjengroing og skogvokst forandret Bliksvær. Han har nå satt opp et gjerde på 1,5 km slik at den sørlige del av øya kan avskoges ved hjelp av sauer og hogst! Da han på tidlig på nittitallet fikk høre at kirkegården her skulle nedlegges og flyttes inn på fastlandet tok han tak. Begrunnelsen for nedleggelsen var at det ikke fantes noe kirke i Bliksvær ute der begravelser kunne forrettes fra. Idag har Bliksvær kirkegård og kirke! Bygget og betalt av Nils og kona Eva.

Rekved fra Russland blir til
en prekestol i Bliksvær kirke.

Om du har lyst til å bli bedre kjent med Bliksvær og Nils og Eva kan du gå inn på NRK TV og lete fram en episode fra seinhøsten/vinteren 2015 av "Der hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu". Spennende å møte sånne folk.

Mens jeg venter på sønnavind.

Hei venner. Idag har jeg ikke tenkt å skrive så mye om fint vær og god bør. Jeg skal heller prøve å fortelle om å være alene på tur. Har fått spørsmålet noen ganger om det ikke blir kjedelig å dra på en sånn lang tur alene. Selvfølgelig kan det være kjedelig! Sjøl regner jeg meg som rimelig en rimelig sosial kar, og derfor kan jeg selvfølgelig kjenne på at nå hadde det vært fint å ha selskap. Eller når jeg opplever noe som veldig fint, så kan jeg selvfølgelig kjenne på at det hadde vært enda bedre om jeg opplevde det sammen med noen. Men at det kan være kjedelig er jo ikke hele bildet! Tvert imot er det bare en bitte liten del. Dessuten tror jeg det er ganske ok å kunne kjede seg. Det er bra fordi kjedsomhet kan være en direkte inspirasjon til å finne opplevelser. Det er bra med kjedsomhet (tror det er noe som heter det) fordi den forsterker gode stunder. I de fleste sammenhenger er det jo slik at for mye av bare det ene ikke er av det gode. Tror det er best når det er en viss balanse mellom aktivitet og hvile, sult og metthet, varme og kulde, pluss pluss. Sist natt var den lyseste natta i året. Denne tida er kanskje så viktig og fin for oss nettopp fordi den er det motsatte av den mørkeste høsten. Vi hadde neppe satt så stor pris på denne lyse tida uten den mørke høsten. Og av samme grunn er heller ikke seilasen en kjedelig seilas. Den er en stor opplevelse. Og mange av opplevelsene har blitt  forsterket av stundene med kjedsomhet.

For meg er det slik at ting blir kjedelig når det ikke skjer forandring - når den ene dagen blir lik den neste dagen og den neste dagen - og den neste dagen. For meg blir dagene kjedelige når jeg ikke møter noe som utfordrer meg. Så lenge jeg kan møte en utfordring - liten eller stor - ja så prøver jeg å møte den. Og er det ingenting der som må gjøres eller skjer, ja så må jeg jo bare sjøl skape meg noe.

Eksempel på en utfordring jeg har gitt meg selv: Jeg fikk for noen år siden en gammel Singer symaskin. Maskina ble laget i 1936 og er et studium verdt med tanke på mekanikken - skikkelige jernstøpte tannhjul og mekaniske armer i jern som aldri slutter å fungere. Med den har jeg hatt utallige dager og kvelder der jeg har glemt tid og sted i mine forsøk på å skape noe med den. Jeg har jo sett at både min mamma og Heidi kunne trylle når de satte seg ned med en symaskin. Da må vel jeg også kunne få til et eller annet med en symaskin? Og nå tid for litt selvskryt: Jeg er egentlig ganske fornøyd med hva jeg til nå har klart med en maskin som bare kan sy rettsøm og må drives av håndkraft: Ny sprayhood (kalesje) til Olivia. Der var 18.000 kroner spart og jeg fikk akkurat den sprayhooden jeg ønsket. Resultatet førte til mange syoppdrag til i havna på Dronningen. Videre stor produksjon av forskjellige cover til PCer, Macer, nettbrett og mobiler. Det er jo bare så moro å skape noe! Og maskina er med meg på tur. Nå er det jo ikke slik at jeg sitter med en symaskin underveis på turen min, men om jeg blir liggende værfast, ja -  så har jeg muligheten. Og jeg vet godt at det jeg kan få til med en symaskin ikke betyr en døyt i det store bildet, men i mitt lille bilde har den betydd mye. Nå sklei det litt ut for meg her - dette skulle jo handle om å være alene på tur. Men jeg elsker å snakke om den gamle Singeren! Det jeg skulle si var at det er mulig å skape seg utfordringer.

Aldri kjedelig med denne.

Denne bloggen er vel også et eksempel på å skape seg en utfordring, eller ihvertfall en aktivitet. Og at den for meg funker slik at jeg føler kontakt med venner og famile gjør jo at jeg ikke er alene. Jeg får delt opplevelser. Stort sett blir det jo en enveiskontakt, men jeg liker tanken på at noen gleder seg over mine opplevelser.

Den er jo majestetisk - havørna.
Hadde ikke med telelinsa - men det er ikke støv som
er på billedbrikka. Det er ørn! 

I tidligere innlegg har jeg fortalt om at jeg hadde en uke med kollega Iver (eller rettere tidligere kollega). Det å ha selskap en hel uke ble nok ennå bedre fordi jeg ellers seiler alene. Og gjett om jeg gleder meg til å få mannskap ombord om bare et par uker! Vi skal bare ha det helt knallbra - Trænafestival, seiling, Helgeland, Lofoten, midnattsol, og sikkert noe midnattsregn, fisking, gitar og i det hele tatt det gode liv! "Kan vi ha det bedre - ka?"

Tenk å legge en festival der ute!
Træna lengst ut.

Støvelvatten sør om Rødøy.

I Oslo selges poser på 25 gram for 40,-!

Og om noen har lyst å mønstre på så vit at er dere hjertelig velkommen - jeg er nok på sjøen helt fram til høsten og gleder meg til hver eneste dag, selv om det nok kan bli noen kjedelige stunder. Og de stundene er hjertelig velkommen de også.

Lovund tok på seg lua.

Og helt til slutt: alene er noe helt annet enn ensom. Og det skulle ingen trenge å være.

Lyst hele natta!

Joda - Halvdan Sivertsen har helt rett. Har nå kommet så langt nord at jeg kan ta bilder av sola ute i havet kl 23.59.

For anker ved Husvær.

Det kan lett bli litt patetisk igjen og igjen fortelle her hvor flott natur vi har i dette landet. Å seile langs kysten er som å se en naturfilm i sakte fart. Når jeg så kommer til land og får fortøyd -  er det som å komme inn i en scene i samme filmen.

Og tempen kom opp i hele 10 grader.

Definisjonen på grønt?

Akkurat nå ligger jeg i en liten havn på Onøy. Her har jeg vært før en gang. Tror det var i 1973. Min gode ungdomskamerat John Næss hadde sine barneår på prestegården her. Da vi ble gamle nok til å arrangere våre egne ferieturer (kjøre boble) var vi noen kamerater som hadde en sommer her oppe. Kan ikke huske at jeg den gang la merke til hvor fint og grønt det er her.  Hadde sikkert andre ting å se på og være opptatt av? 

Prestegården på Onøy - Lurøy.

Jeg har hatt en tanke om at jeg skulle seile ut til Mudvær. Det er et lite fiskevær som ligger sørvest for Vega. Foreløbig har det bliit med tanken. Etter å ha vært ute i skikkelig "støvelvatten" ved Husvær sør for Dønna er jeg blitt noe tvilsom til at jeg tør gå inn til de grunne fiskeværene alene. Farvannet rundt  og spesielt nord for Vega er mildt sagt ureint, eller som jeg har lært her oppe nå: "De e berre støvelvatten der". Det er over 4000 øyer og holmer i det som kalles for Vegaøyene. I tillegg kommer alle skjærene. Nei da er det greit å ha flere øyne til hjelp. Men Mudvær lokker fordi jeg har noen av mine aner derfra. Bestefar Sverdrup Laukholm ble født og vokste opp der ute. Av en eller annen grunn er det en sånn festsang som du finner på rosa, grønt eller gult ark under tallerkenen som har festet seg. Vet ikke hvorfor - fordi det er ikke spesielt stor skrivekunst eller god melodi, men likevel sitter den som støpt. (Det er nesten pinlig å fortelle at denne sangen må ha gjort så sterkt inntrykk.) Uansett da bestefar fylte 75 år i 1963 tok vi fram sangen på rosa ark og sang følgende:

Melodi: La la la lalala - la la la la la la

"I 1888 han kom til denne jord,

i fiskeværet Mudvær som ligger der i nord,

han var en livskraftig pjokk,

med futt og fart han vokste opp,

og aldri var han sliten,

nei - humøret var på topp."

Bestefar Sverdrup drar inn færingen.

På ferden opp hit til Onøy fikk jeg etter hvert krongla meg ut av Husværøyan og kom inn i leia. Da fikk jeg tid å se nærmere på og telle de 7 søstre. Jeg fikk det bare ikke til å stemme. Jeg lanserer med dette teorien om at de nå er blitt 7 søstre pluss et lite tantebarn. Det kan også tolkes som at en av søstrene er gravid. 

Har en av søstrene vært på vift?

Endelig har jeg også fått den dagen jeg måtte sette av til å fikse på. Alle som har seilbåt vet at det stadig er noe som må fikses. For meg var det ankervinsjen framme som ikke ville gjøre jobben sin, Den var helt død da jeg skulle senke ankeret ute i Husvær. Den ligger utsatt til i baugen med kabler, sikring, batteri og rele som alle lever utsatt til i et fuktig saltvannsmiljø. Liker egentlig godt å få sånne fikseoppgaver. Spesiellt når det til slutt funker akkurat som det skal. Fram med multimeter, måle spenning, sjekke og skifte kabler og koblinger, måle ohm og fortsatt ikke liv i den vinsjen. Da gjenstår bare selve vinsjen som mulighet. Motoren satt dønn fast. Den hadde irret. Noen runder dreing på den  - og simsalabim!

Var det den grå kabelen til
fotbryteren?

Landkrabbe på Tjøtta.

Imorra kaster jeg loss igjen etter en uke som landkrabbe her på Tjøtta. Først må jeg bare fortelle om en rar opplevelse. Jeg sitter i stua til Evy og Dag og føler at jeg kjenner meg igjen på noe - selv om jeg ikke har vært i den stua før. Etterhvert kommer jeg stadig vekk til å titte på et bilde som henger på veggen. Det er jo der jeg kjenner meg igjen! Det er jo fra Nordre Tolbugate i Tromsø. Jeg bodde jo akkurat der i det bildet det første året vi flyttet fra Brønnøusund. Vi snakker da 1957 -58.  Jeg sto knyttet til en stolpe der for at jeg ikke skulle stikke av. Som i et løpebånd!

Min barndoms gate i Tromsø.

Har hatt noen dager med Brånarver.

Et sånt skilt finner du neppe i Oslo?

Har ikke noe bestemt mål de nærmeste ukene, bortsett fra å søke opp gode plasser og gode folk. Og det er nok øyer og holmer å velge i! Kanskje jeg finner en fin ankerplass og tar ut kajakken. Været er også nå mye varmere. Til alle de som ikke har besøkt Helgeland kan jeg bare gi mine sterkeste anbefalinger. Som agn kan du klikke på denne linken: Eventyret Helgeland . Den forteller blant annet det gamle sagnet om fjellene her oppe og du får vite hvorfor Torghatten har et hull tvers gjennom fjellet. Den største usikkerheten med å reise hit opp er selvfølgelig været. Derfor er det godt å ha god tid!

I fjæra ser du fortsatt striper av
deigsøl da de 7 søstre flyktet fra Hestmannen.

Denne uka har det blåst godt fra nord - og da blir det fort kaldt her. Sist onsdag tok vi likevel ut skuta og seilte sørover til Hommelstø i Velfjord. På vei dit plukket vi opp fetter Signar på Horn. Artig å få ham på besøk i skuta. I Hommelstø fikk vi med oss foredrag av Marius Nergård Pettersen som fortalte om sitt forhold til villmarka Lomsdal Visten, også kalt det "Det gjemte landet". Artig å oppleve en nittedøl motivere og inspirere lokalfolket her oppe til å oppdage villmarka de lever nært på. Seilturen inn gikk forrykende med opptil 15 sekundmeter vind rett i rompa. Det ble desto mer stamping og slit på vei tilbake. Var framme på Tjøtta igjen kl 03.00.

Dag har levd med havet og båter -
artig å gi ham hans første seiltur!

Jeg liker når fellesskapet skaper nettopp fellesskap og aktivitet. Derfor var det lett for meg meg å koble meg på forberedelsene til Alstahaug Maraton som gikk av stabelen idag. Dette er et lite samfunn som hvert år arrangerer maraton, sommardansen, Tjøttadagene pluss pluss. Ting bare glir og alle er med. Tenker det er mye bra livskvalitet i det å få være en del av det. Det er bruk for alle.

Teltrigging på Tjøttø Gård.

Jørn og Iver fikser startseil.

Haldor Rosø vant klassen 90 -94 år.
Det var heldigvis mange distanser å velge mellom,
han starta fra brua - og den er langt fra mål!

Speakertjenesten med Knut Nilsen godt plassert oppi låveveggen.

Folkeliv. Dobbelklikk for å starte video.

Takk til Iver for ei fin uke sammen.

Iver fikk svidd inn historia si i lær.

(Om du klikker på et bilde får du dem alle i full størrelse som framvisning.)