Vi lever med dekning.

Liker tanken på å kunne klare meg selv når utfordringer kommer. Det blir på en måte et bevis overfor meg selv at jeg mestrer situasjoner som krever noe av meg. Kanskje derfor jeg også liker å være alene på havet. Men hvor og når er vi alene og må klare oss på egen hånd?

Min første selfie! 

Vi må oppsøke et sted på kartet der vi ikke møter andre. Men likevel er vi jo ikke helt alene der. Ombord i skuta har jeg internett og dette har kontakt med et eller annet signal så lenge jeg kan se land. Samme gjelder for mobildekninga - stort sett kan jeg nå deg så lenge jeg kan skimte land. Altså er jeg ikke helt for meg selv. Dette noe som skjer først når beskjeden "ingen dekning" eller "kan ikke oppdatere" kommer. Først da kan jeg kjenne på følelsen av å være for meg selv. Stort sett betyr det at du idag må langt ut i havet for å være alene. Likevel jukser jeg jo. Ombord har jeg en Epirb - en nødbøye som via satelitt kan fortelle at jeg trenger hjelp uansett hvor jeg måtte være - og jeg er selvfølgelig glad for å ha den. Vi kommer aldri i vår tid tilbake til de utfordringene som f eks Shackleton eller Nansen møtte og derfor forblir de store for alltid. De gutta var jo bare helt råe. Når jeg nå seilte fra Baltasound på øya Unst lengst nord på Shetland til Ålesund kunne jeg komme i "dødsonen" og være alene, men midt ut på der fikk jeg plutselig et signal og jeg kjente på følelsen av at nå er jeg plutselig sammen med mange venner.

Hadde signalet en halv time og det fikk meg til å reflektere over dette.  Men likevel fikk jeg være for meg selv stort sett hele tida. Første gangen jeg feiret 17. mai helt på egen hånd. 36 timer som kaptein, styrmann, matros, stuert og passasjer.

En av mange plattformer som passeres midt utpå.

Jeg ligger nå i Brosundet i Ålesund. Det er en flott by. Idag er har skuta mi fått selskap av to andre skuter - Serenade of the Seas og Norwegian Star - det betyr at Ålesund har tre flotte skuter på besøk og da snakker vi fort 5 - 6001 turister som fyller byen. Det som er litt moro er jo at skuta mi blir avfotografert mer enn de to andre skutene. Tusenvis vandrer langs Brosundet og fester opplevelsen med sine Ipader. Hadde akkurat besøk av et brudefølge som brukte Olivia som kulisse for brudebildene.

Nygifte - og ombord.

Det beste med Ålesund er likevel at her kan jeg endelig få møte Eli, Solveig og Frode igjen.

Siste oppdatering på min annonseinntekt her på bloggen viste idag tidlig at jeg er kommet opp i en saldo på 13,68 kr - det innbærer en økning på hele 0,60 kr på litt over en uke. Alle økonomiske bekymringer er historie.

Bare noen siste bilder fra Shetland til slutt.

Det typiske fargen på Shetlandhus.

Men - noen få unntak lyser opp.

Må bare vise verdens lateste sau som bor på Unst-
hun gadd ikke bøye seg ned til graset.
Gikk heller på knea og gresset! 

Avstikker.

I forrige innlegg sa jeg noe om at denne ferden min jo går altfor fort. Tiltak måtte til. Tror egentlig jeg for tida kan sammenlignes med en unge (og noen større også forresten) som akkurat har sluppet inn hovedinngangen på Liseberg. Prøv å be dem om å ta det med ro! Ikke helt lett å bli hørt. Uansett er denne nyvunne følelse av frihet stor. Det var jo ikke slik at jeg opplevde arbeidslivet som noe negativt eller som en "tvangstrøye". Tvert imot. Jeg opplevde mitt arbeid med mennesker som godt og meningsfylt, men nå altså et helt annet liv som jeg har gledet meg til.

Tiltak måtte altså til, og jeg gikk for en avstikker fra ruta mot nord. Fra Espevær utenfor Bømlo satte jeg kurs rett vest - seilte i 29 timer - og fortøyde skuta i Lerwick på Shetland. Hadde vind fra nord 10 - 15 m/s. Frisk seilas. Seilte over hit sommeren for 5 år siden, og ble fasinert av øyene her ute i vest - den nakne naturen og deres nære bånd til Norge. Her er mange norske gatenavn og jeg passerte akkurat en "Takeaway" med navnet "Faerdie maet". Stilig. Ellers er det også sånn at 17. mai markeres godt her. Det har allerede begynt å kommer båter som har seilt over for å oppleve en annerledes 17. mai. Tror jeg tar med meg den opplevelsen. Dessuten vil det være ruskete vær fram til da, og dermed er det helt greit å vente med overfarten til Ålesund til det har roet seg. Har gjort klar sykkelen og vil nok bruke noen dager på nye oppdagelser.

Magisk øyeblikk når den kommer opp i havet.

For å få tilgang på et fritt wifi fikk jeg nøkkelen til Lerwick Boating Club. Satt mutters alene her i går kveld, inntil det plutselig begynte å ramle inn damer i alle aldre!? De åpnet kafeen og med hver sin halvliter begynte de å konkurrere. Det var "The dartladies of Shetland" som hadde sin ukentlige samling med øl, vin, jabbing og pilkasting. Og de var jo helt rå med pilene - selv ville jeg vel vært fornøyd om jeg hadde truffet skiva.

Presisjon fra en av "The dartladies of Shetland"

Som dere ser her på bloggen har jeg lagt inn en eller annen kode for at det skal kunne legges inn en annonse som jeg kan få inntekter på.  Inntekter er jo helt greit og dette lover virkelig bra. På 2 uker har jeg tjent 13,06 kroner! Utbetaling vil ikke skje før jeg når 800,-. Greit å ha noe å se fram til.

Hastverk?

En uke og en dag siden jeg kastet loss fra Oslo - og ligger nå til havn i Kvitsøy. Et koselig lite fiskevær 12 nm mil ut fra Stavanger. Hvis resten av seilasen min gjøres i samme tempo er jeg tilbake i Oslo i slutten av juni! Det er jo ikke helt planen så nå skal det bremses opp. Tror kanskje det er slik at det jeg har sett fram til endelig er her, og da ble det "litt mye tran" de første dagene. Men tanken på at det egentlig ikke er noen tidsfrist eller noen arbeidsforpliktelser tar nok litt tid å få inn i hodet. Uansett tenker jeg på dette som et stort privilegium, at jeg kan få ta en slik tur mens jeg ennå har helse og styrke til det. Gled dere til pensjonstilværelsen!

Noe stamping de første dagene.

En annen forklaring på at jeg ligger foran skjemaet er bare så enkel at jeg synes det er moro å seile. Da jeg rundet Lindesnes etter å ha gått fra Mandal var tanken å gå inn til Korshavn, men det ble så bra sønnavind så... "nei jeg fortsetter til Farsund"......."neijeg tar den opp til Flekkefjord""... da jeg kom så langt at jeg så skulle inn der var det bare helt umulig å bryte en sånn seilas så jeg seilte opp til Egersund. 10-12 sm sønnavind ga behagelig og morsom seilas.

Men sånn kan det også være.

En mulighet - for en som har god tid - og som har slått meg er jo at jeg kan legge inn en liten omvei, og da frister turen over til Shetland. Var jo over der sommeren 2011 og det frister til gjentagelse. Kunne så satt kursen mot Ålesund derfra. Har lovt Solveig en seiltur når jeg kommer dit, så dit skal jeg uansett. Men evt Shetland er litt avhengig av vær og vind og hva jeg tenker om et par dager.

8. mai i øyriket Kvitsøy.

En siste mulighet er å fortøye skuta noen dager og så ta meg til Konnerud noen dager. Der er det ei lita jente som heter Hennie som jeg gleder meg til å se igjen. Den muligheten vil jeg helt sikkert benytte meg av, men drøyer den nok noen uker. Guro sender SnapChatter og det hjelper godt på.

Mange hyggelige møter på brygga. Idag har Ola tipset meg om flotte små havner videre nordover opp til Florø. Havner jeg ellers ikke ville hatt anelse om: Bekkjarvik, Røvær, Espevær, Brandasund, Bakkasund, Kleppavika, Strøsshavn, Utvær, Kolgrov pluss pluss. Igår ble jeg invitert ombord på middag hos en hyggelig famile fra Stavanger. Far og sønn  -  Magnus og Jens - ville gjerne høre om mine planer. I det hele tatt mye trivelig folk rundt omkring. Og det er mange på min alder som virkelig er tøffe og lever en god alderdom. Paret i nabobåten  nærmet seg 70 -  sist sommer rundet de Nordkapp og i år skulle de opp til Lofoten. For 4 år siden hadde han seilt over til Grønland!

Olivia og "Grønlandsskuta"

Vi har fått sommer! 23 grader her langt uti havet! Selvfølgelig blitt solbrent på beina. Her i Kvitsøy som er Norges minste kommune i areal og med ca 1000 innbyggere er det like mange holmer og skjær som dager i året. Blåste opp kajakken og utforsket noen av øyene. Magisk. Glemte som vanlig det som heter solkrem.

Strandhugg på en holme.

Noen klarer seg alltid!

Til slutt: Om noen av dere har lyst og mulighet er dere velkommen om bord som mannskap i skuta.

Alle gode ting er 3!

Jeg har 3 store hendelser å fortelle om . Jeg tar dem i prioritert rekkefølge etter graden av viktighet.

For det første: Thomas og Guro har fått en fin liten (stor) datter. Har fortsatt ikke anelse om hva jenta heter, men foreløpig er arbeidstittelen fra mamma og pappa " Bolla Tuttemor". Det lover bra i mine ører.  Når Thomas og Guro er blitt mamma og pappa da er jeg samtidig blitt bestefar. Føles helt greit! Nei... føles stort! Og objektivt vurdert er Bolla Tuttemor vakreste barnet! Stolt.

Pappa og mamma sammen med "Bolla Tuttemor".

For det andre: Jeg drages mot havet. Jeg har lenge hatt drømmen om å seile ....litt forbi Færder Fyr. Har jo prøvd meg litt, og Shetland topper den lista, men skjæret nord for Alden stoppet min tur siste gang jeg prøvde å NordNorge. Nå er jeg igang igjen og tror og håper jeg klarer det. Målet mitt er Troms, Tromsø eller Lyngen. Men før det er det nok først og fremst Helgeland og Lofoten. Helgeland fordi jeg som Brønnøyværing synes det er verdens navle. Lofoten fordi det er fint der. Og mellom det gleder jeg  meg til å være med på Trænafestivalen sammen med Heidi og Sigve. Det kan vel ikke være bedre enn å komme dit under seil? Og jeg ser fram til å fortøye skuta i havna på Tjøtta - der jeg har fått den beste velkomsten med båt noen gang. Utrolig mange trivelige folk der. Men det er en lang seilas opp dit. Idag ligger jeg i Kragerø og må fortsette sør før jeg kan klatre nordover. Tips: Kragerø har en skjærgård verd å utforske. Fram til nå har seilasen krevd stillongs, ullgenser, vanntett og vindtett, men skitt au "vi er langt nord og plutselig har vi det som vi drømmer om."

For det tredje: Jeg har ikke flere kuler igjen på dimmelenka. 27. april hadde jeg min siste arbeidsdag som sykepleier etter 37 år i tjenesten. 37 år betyr mange mange minner og opplevelser. Jeg er der hvor jeg jeg husker flotte og gode kollegaer som betydde noe, men kanskje enda mer at jeg husker de jeg "arbeidet" for. Noen av dem lærte meg om det å leve rett og godt. Det var jo rimelig overraskende å bli møtt av Sigve, Stian og Thormas akkurat i det jeg var i ferd med å kjøre fra Solveien 119 for siste gang!

Geir og Nimo sammen med overraskelsesgjengen.

Jeg regner med å gi "rapporter" her med jevne mellomrom. Det er alltid hyggelig med kommentarer på bloggen. Det gir en følelse av at vi har kontakt, men jeg har har valgt å klikke på et valg "godkjenn kommentarer" fordi det ellers vil komme mange kommentarer fra maskiner som jeg ikke liker på bloggen. Men kommentarer fra deg gjør at jeg tenker vi har kontakt.

Et nytt kapittel.

Dimmelenka - snart tom for kuler.

Rart med det - jeg har hatt dette som mål og motivasjon i mange år: Når jeg blir 62 vil jeg pensjonere meg og dra ut på seiltur - en lang seiltur som varer. En seiltur der jeg ikke må snu i Skagen fordi jeg må nå vakta neste uke, en tur der jeg har tid til å stoppe opp når jeg kommer til stedet som fasinerer, en tur der jeg ikke må videre når jeg møter trivelige folk. Og nå er den bare en uke og 2 nattevakter fram! Det føles litt uvirkelig og nesten som om jeg har vunnet hovedgevinsten i Lotto (selv om jeg aldri har spillt det). Nedtellinga til 27. april 2016 har rullet og gått i hodet mitt mange år, og jeg har synliggjort de siste nattevaktene mine i form av en dimmelenke lik den vi hadde i militæret.

Men - det er ingen prestisje knyttet til seilturen min. Er det ikke som jeg håper og tror så finner jeg på noe annet. Helsa er jo også en forutsetning for å få til dette. Idag er den stort sett helt grei og håper den holder seg i mange år.

Denne bloggen laget jeg for 3-4 år siden med tanke på å kunne dele mine opplevelser med familie og venner.  Den har ligget sovende og klar til å vekkes når fortøyningene taes. Jeg har også en instagramkonto der jeg nok også vil legge ut noen glimt fra seilasen. Følg meg gjerne der - du finner meg som "knutkrist".

Og hvor går så seilasen? Jeg har sittet med kartet uendelige mange kvelder og drømt meg bort, funnet ankerplasser og studert vindforhold. Jeg har snakket med mange som har vært på havet i flere år og når jeg har spurt om hvor de gjerne ville dratt tilbake har nesten alle svart "norskekysten". Derfor går jeg mot nord. Mine aner er jo nordfra og jeg kjenner en dragning til stedene jeg husker fra barndommen.

Men som sagt er det fortsatt en uke igjen, og før den skjer det store ting.

Høsthav.

Blir aldri lei av utsikten og seilende måser.

Vet ikke helt hva det er med hav, men det lokker, utfordrer, fasinerer, gir ro og mestring. To ukers restferie måtte avvikles i løpet av 2013. Mulighet: Seile til Mathis Værft i Ålborg og få fikset en liten nyoppdaget rest fra fjorårets "katastrofe". En telefon til Niels i Ålborg var nok. "Kom så her, det vil ikke koste deg et øre!"

Nordeidet får endelig roet ned!

Løs fra fortøyninger på KNS kjente jeg på spenning hva de neste 16 dagene etter 16. oktober hadde å by. Hadde 2 utrolige sommerdager sammen med Torgrim Nordeidet. Lunsj på framme på dekket seint på høsten mens vi glei langs Bohuslänkysten! Ikke en båt å se. Desverre tvang familiære plikter ham til avmønstring i Fjellbacka. Dermed soloseiling først over til Skagen. Mye vær og sjø gjorde det til en krevende øvelse å gå inn til Skagen i stup mørke.

Framme i Ålborg var det samme utrolige mottakelse på Mathis Værft som sist år. Om noen seilervenner skulle lese denne bloggen gir jeg dem 100% anbefaling -  reale, dyktige og rause. I tillegg gir dem tilgang til å pusle med egne prosjekter. Liseberg for gamle gubber! Fikk laget meg emner i teak til ny inngangsdør fra cockpit og ny bordplate til salongen.

Martin fikser og lærer villig bort!

Før avreise Ålborg dukket kollega Frode Hall opp som fokkeslask. Vi startet vår seilas i morgenmørket da vi ville slippe gjennom tidlige åpninger av Jernbanebroen og Limfjordsbroen. Lærdom: Strømmen i Limfjorden er sterk og broen er plutselig der, og i mørket er det vanskelig å vurdere avstander! Det gikk bra! Værmeldingene varslet vinder fra SSV. Etter etappe 1 til Läsö og etappe 2 til Marstrand utviklet den videre seilasen til et kappløp om i tide å komme seg nord for ekstremvarslet storm langs Sveriges vestkyst. Valgte å gå utaskjærs fra Marstrand med kurs godt vest om Koster. Ankom Engelsviken kl 21.00, men turde ikke gå inn i mørket. Vind og bølgene ville gjort det til sjansespill. Returnerte og fant ly i Hankøsundet. Opplevde denne dagens seilas som å klare merket i Birken! Olivia gjorde et snitt på nesten 9 knop! Blir bare mer og mer glad i henne. 

Ja - det er skrytete, men skitt au!

Fasit: Det handler jo om å ta vare på mulighetene og tørre nye opplevelser! Tilbake i hjemmehavna møtte jeg en havn der nesten alle båter var pakket inn for vinteren! 

Et møte mellom natteranglere på Conrad Svendsen Senter.

Trivelig når vi finner kollegaer vi har mer til felles med enn å arbeide på samme sted.