Jeg er en gubbe som er stolt av faren min!

Det var en stor leseopplevelse, det var morsomt og trist, lærerikt, men først og fremst: jeg lærte min egen pappa bedre å kjenne!  Jeg har akkurat gjort meg ferdig med Jon Michelets roman Skogsmatrosen. Dette er første bind i en planlagt serie om de norske krigsseilerne under 2. verdenskrig. For meg må det gjerne bli en lang serie!

Norske krigsseilere. Kåre nr 2 fra høyre.

Så forskjellig livet hans var fra slik vi lever idag! Kan det være vår trygge tilværelse som er grunnen til at de ulike ekstremsportene nærmest "eksploderer"! Tror det handler om å kjenne at en lever! Men opp mot krigsseilerne blir dagens ekstremsportere små. Igjen og igjen kastet de loss og styrte ut i Atlantern -  der de visste at de tyske ubåtene ventet. Dette var unggutter med "guts"!! Gjennom 5 år var de livsviktige for at England kunne stå imot, og etterhvert slå tilbake Hitlers angrep ved at de forsynte landet med mat og krigsutstyr. Ja jeg innrømmer det gjerne: "Jeg er stolt av faren min!" Det var ikke så mye han fortalte om opplevelsene fra sjøen. Han "lettet likevel litt på sløret" de siste årene han levde. Som da han kom velberget over Atlantern med den konvoien som ble hardest rammet av torpedoene, over 20 skip ble senket. Som da han fikk sparken av kapteinen fordi han som tillitsvalgt hadde påpekt at de ikke kunne akseptere å seile med pill råtne livbåter ombord, og kapteinen senere samme dag måtte kalle ham tilbake fordi han skulle hedres med krigsmedaljen.

I ettertid er det også en spesiell episode som har brent seg fast i meg. Vi hadde flyttet fra Tromsø til Nittedal og jeg skulle for første gang besøke ham på nykontoret i Norsk Sjømannsforbund på Grev Wedels plass. Jeg var akkurat fyllt 12 år. Mens jeg var der ramla det inn 4 karer på kontoret hans. De var godt fulle, uvaska og med slitte klær. Det som forundret meg aller mest var at det virket som pappa kjente dem og at de nærmest var kamerater! Hadde han ikke bedre kamerater? Senere samme kveld fortalte han meg at han hadde seilt sammen med de karene, og at det like gjerne kunne vært han selv som hadde havnet på gata i Oslo og ikke i ledelsen av Norsk Sjømannsforbund. Ja jeg er stolt av ham!

Da jeg var ferdig med siste side av "Skogsmatrosen" gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg tok kontakt med forfatteren og takket! Vi hadde en fin prat sammen, ikke minst fordi Michelet  godt visste hvem Kåre var. 

Han var ikke for gammel!!

Kulda kan være vakker - her ved Dyranut!

Stadig oftere tenker jeg at om jeg skal prøve nytt ditt eller datt - så jeg må jeg gjøre det nå mens jeg ennå kan. Selvfølgelig handler dette om alder! Da jeg var 15 hadde vi valget mellom Blåskia, Splitkein med 3 striper under og eller Kneisl med påskrudde stålkanter. Alt dette finnes nå på skimuseet! Men der er jo ikke jeg! Regner vel heller ikke at jeg ender opp der. Selvfølgelig fantes det andre valg, men disse var uaktuelle, med ett unntak - jeg valgte å begynne å synge i Ten Sing Nittedal. Nynnet med på 3. stemmen. (I ettertid har jeg jo skjønt at min sangkarriere først og fremst handlet om at det var i Ten Sing alle de gode jentene var.) Vi savnet heller aldri alternativene vi ser idag fordi de var jo selvfølgelig ennå ikke kommet. Sist helg testet jeg med spenning ut noe som ikke var da jeg var 15 - snøkiting.

Dusan fikser skia til Guro.

Sammen med Sigve, Guro og Thomas var jeg oppe på Haugastøl på kitekurs med Oslo Kiteskole. Fasiten først: Vi knekte alle sammen "koden" og kom tilbake med kiteopplevelser på ski! Kanskje mye nettopp takket være Oslo Kiteskole og Dusan Stajkovic som hadde et skikkelig bra opplegg og gjennomførte dette uavhengig av 20 kuldegrader og varierende vind. Dessuten var de en ujålete gjeng som fokuserte på opplevelsene!

Og min egen pris med et brukket ribbein var fullt ut verdt opplevelsen. Det dummeste var jo bare at det handlet ikke om kitinga, men at jeg bare satte meg ned med et stivfrossent trapes som trykket opp i brystet!

Thomas lærer nødprosedyrene av Christian og Leo.

Sigve trener kitekontroll med en foil!

Derfor er min sterke anbefaling til jevnaldrende: Prøv det som er nytt - det er ikke for seint!! Det gir opplevelser. Og når disse opplevelsene er sammen med egne barn blir det helt perfekt.

Her er mitt bidrag for å gå inn i 2013 med smil (eller latter)!!

I 2013 skal vi leke mer - OK?

Ønsker alle et godt år og husk å ha det gøy!!

Har man feilet?

Ja da er det bare 6 dager igjen! Vi er vel inne i en tid der vi nesten går på autopilot styrt av våre gamle gode tradisjoner! Men idag fikk stoltheten over at avkommet fører tradisjonene videre en stor knekk. Et av avkommene har allerede pyntet treet. Jeg gir plusspoeng for at avkommet har sørget for juletre, men det blir nok noen minuspoeng for at det allerede er pyntet og klart. Tradisjonen tilsier at dette skjer lillejulaften.  Men det store nederlaget er dog at treet er av plast! Så nå sitter man her og tenker tilbake og prøver å finne ut hvor man feilet eller om en kunne gjort ting annerledes. 

PS! I år tenkte jeg å satse på Taco til julemiddagen.

Ja hallo?

Før hallo: Jeg fikk min kneoperasjon i sommer på ALERIS Sykehus. Var nok litt for tidlig i aktivitet, eller feil aktivitet (soloseiling fra Aalborg til Oslo i stiv kuling medfører å leve litt på skeiva, og det er ikke helt lurt for nyoperert kne!). Utover høsten skjønte Knut at her må det tas tak, hvis ikke ville eventuelle skiturer i Nordmarka bare bli drømmer. Svømming har jeg hørt er bra saker, men 3-4 ganger i uka på Tøyenbadet er ca 1000 kroner i måneden! Løsninga ble å melde seg inn i ACTIC treningssenter som holder til i lokalene til Tøyenbadet. Da får du fri tilgang til instruktør, hele parken av treningsapparater og svømmehallen - pris kr 399,- pr mnd!! Regnestykket er rimelig greit og kontrakt ble signert for 2 mnd siden med ett års binding. Jeg skulle ikke gå i fella med gode nyttårsforsetter som bare varer en uke, og har vært på ACTIC 4-5 ganger i uka fram til nå. Jeg har som gammal gubbe fått veiledning av instruktør, program satt opp for styrketrening, og fått en utrolig framgang på disse 2 månedene. Til dags dato har jeg svømt fra Oslo og nærmer meg nå Son om et par dager - 42 km!

(Har bestemt meg for at Mr Universe likevel skal vente til neste år.)

Smertene i kne og hofte er forsvunnet som sne i juli. Likevel har jeg tenkt at treninga kanskje bør sjekkes opp mot at kneet stadig blir litt mer hovent. Godbuksa sliter med å komme over venstre kne. Men jeg hadde fått info om at instruktør ville ta ansvar og justere treningsprogrammet. . Jeg avventer derfor dette. Fasit på ACTIS er at jeg er helt overveldet.
Jeg som aldri ville innendørs for mosjon og egenpleie av skrøpelig kropp er nå helt tent på å klare å svømme over til Danmark (eller nå langt ned på svenskekysten) i løpet av vinter/vår.

Noe trøtt mellom 2 nattevakter, og selvfølgelig glemt å skru mob på lydløs når jeg hadde lagt meg for en liten blund.

RING RING .....og nysjerrigheten vant selvfølgelig:
-"Ja det er Knut".
-" Ja det er M..... fra A..... . Jeg lurer på hvordan du har det."
-"Hei.. ja jeg har det helt topp, merker at smertene i kne og hofte er borte! Hadde egentlig ikke trodd at jeg ville klare å få meg noen skiturer til vinteren, men nå har jeg trua og gleder meg over det. Jeg er helt overrasket over effekten,! Jeg er glad for at jeg tok tak gjennom dere!"
"Javel? Godt å høre. Og det er bare å ta kontakt om det skulle være noe. Da registrerer jeg at vi har lykkes fullt ut med deg."

 2 timer senere våknet jeg skikkelig fra min lille blund og erindret svakt at jeg hadde fått gitt en positiv respons til ACTIS som tok kontakt som lovet.
Likevel var dette så pass i søvne at jeg sjekket opp nummeret etterhvert, og det viste at det var legen M.... fra ALERIS som hadde tatt kontakt og sjekket ut om operasjonen var vellykket!!

Jeg hadde planlagt å ringe lege på ALERIS å fortelle dem at jeg kanskje fortsatt hadde at kneproblem, men nå vil de vel ikke tro meg om jeg ringer og forteller at jeg fortsatt er bekymret over hovent kne. Skal jeg tørre å ringe dem?

Fasit: Skru av mobilen når de trenger å sove.

En idé.

Periodevis synes jeg selv at jeg er kreativ! Spesiellt er jeg imponert over at jeg kan lage så utrolige tøffe, spennende, nyskapende og hinsides drømmer gjennom natta. Problemet er jo at det er vanskelig å dele disse opplevelsene med andre. Det nytter jo ikke å fortelle en bra drøm - det blir for tamt. Og en skikkelig bra drøm er jo borte så fort dagen er skikkelig igang. Derfor: Hva med å lage et kamera som kunne filme drømmer? Det måtte jo kunne innlede en helt ny epoke for film. Helt oppriktig mener jeg at noen av drømmene mine ville danket ut både "Broen" og "Forbrytelsen". Og det ville sikkert være dumt å tro at jeg er den beste drømmemakeren. Det finnes en mobilapp som forteller deg om hvordan natta di har vært. Den forteller deg når du sover urolig, tungt osv. Jeg tenker jeg skal prøve å lage en app der du kan sette mobilen på "REC", putte den under puta og så sjekke opptakene neste morgen. Noen av opptakene ville sikkert ikke egne seg for publisering, men mange ville helt sikkert gjøre stor suksess. En slik app ville sikkert også sikre alderdommen rent økonomisk.

(U)offisiell KNS skredder!

Å sy er skikkelig artig! Etter at jeg fikk en 50 år gammel handsveivet Singer K99 har jeg fått meg ny hobby. Merittlista foreløpig er vel først og fremst ny sprayhood til båten og skifting av glidelåsene til putene. Men ryktet har spredd seg og nå ser det ut for at jeg kan gjøre en karriere som båtskredder her på KNS. Er nettopp ferdig med ny 6 m glidelås  til en lazybag til en Hanse. Men jeg trenger mer oppdrag!