onsdag 24. april 2013

Jeg er en gubbe som er stolt av faren min!

Det var en stor leseopplevelse, det var morsomt og trist, lærerikt, men først og fremst: jeg lærte min egen pappa bedre å kjenne!  Jeg har akkurat gjort meg ferdig med Jon Michelets roman Skogsmatrosen. Dette er første bind i en planlagt serie om de norske krigsseilerne under 2. verdenskrig. For meg må det gjerne bli en lang serie!

Norske krigsseilere. Kåre nr 2 fra høyre.
Så forskjellig livet hans var fra slik vi lever idag! Kan det være vår trygge tilværelse som er grunnen til at de ulike ekstremsportene nærmest "eksploderer"! Tror det handler om å kjenne at en lever! Men opp mot krigsseilerne blir dagens ekstremsportere små. Igjen og igjen kastet de loss og styrte ut i Atlantern -  der de visste at de tyske ubåtene ventet. Dette var unggutter med "guts"!! Gjennom 5 år var de livsviktige for at England kunne stå imot, og etterhvert slå tilbake Hitlers angrep ved at de forsynte landet med mat og krigsutstyr. Ja jeg innrømmer det gjerne: "Jeg er stolt av faren min!" Det var ikke så mye han fortalte om opplevelsene fra sjøen. Han "lettet likevel litt på sløret" de siste årene han levde. Som da han kom velberget over Atlantern med den konvoien som ble hardest rammet av torpedoene, over 20 skip ble senket. Som da han fikk sparken av kapteinen fordi han som tillitsvalgt hadde påpekt at de ikke kunne akseptere å seile med pill råtne livbåter ombord, og kapteinen senere samme dag måtte kalle ham tilbake fordi han skulle hedres med krigsmedaljen.

I ettertid er det også en spesiell episode som har brent seg fast i meg. Vi hadde flyttet fra Tromsø til Nittedal og jeg skulle for første gang besøke ham på nykontoret i Norsk Sjømannsforbund på Grev Wedels plass. Jeg var akkurat fyllt 12 år. Mens jeg var der ramla det inn 4 karer på kontoret hans. De var godt fulle, uvaska og med slitte klær. Det som forundret meg aller mest var at det virket som pappa kjente dem og at de nærmest var kamerater! Hadde han ikke bedre kamerater? Senere samme kveld fortalte han meg at han hadde seilt sammen med de karene, og at det like gjerne kunne vært han selv som hadde havnet på gata i Oslo og ikke i ledelsen av Norsk Sjømannsforbund. Ja jeg er stolt av ham!

Da jeg var ferdig med siste side av "Skogsmatrosen" gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg tok kontakt med forfatteren og takket! Vi hadde en fin prat sammen, ikke minst fordi Michelet  godt visste hvem Kåre var. 

3 kommentarer:

  1. Hei onkel Knut, nå fikk jeg lyst til å lese boka også!!

    SvarSlett
  2. Hei Anne Lise...ja den boka bør du lese.... Sigve har den nå.... og så er rekkefølgen: Guro og deg. Dette selv om det er boka til mor di :)

    SvarSlett
  3. Hei Knut!
    Dette var spennende. Jeg skal lese boka jeg og. Gleder meg til det. Beste hilsen Børge Kristoffersen

    SvarSlett

Har hatt litt problemer med kommentarer.... gi meg gjerne et tips om dere ikke får lagt inn kommentarer.