Et nytt kapittel.

Dimmelenka - snart tom for kuler.

Rart med det - jeg har hatt dette som mål og motivasjon i mange år: Når jeg blir 62 vil jeg pensjonere meg og dra ut på seiltur - en lang seiltur som varer. En seiltur der jeg ikke må snu i Skagen fordi jeg må nå vakta neste uke, en tur der jeg har tid til å stoppe opp når jeg kommer til stedet som fasinerer, en tur der jeg ikke må videre når jeg møter trivelige folk. Og nå er den bare en uke og 2 nattevakter fram! Det føles litt uvirkelig og nesten som om jeg har vunnet hovedgevinsten i Lotto (selv om jeg aldri har spillt det). Nedtellinga til 27. april 2016 har rullet og gått i hodet mitt mange år, og jeg har synliggjort de siste nattevaktene mine i form av en dimmelenke lik den vi hadde i militæret.

Men - det er ingen prestisje knyttet til seilturen min. Er det ikke som jeg håper og tror så finner jeg på noe annet. Helsa er jo også en forutsetning for å få til dette. Idag er den stort sett helt grei og håper den holder seg i mange år.

Denne bloggen laget jeg for 3-4 år siden med tanke på å kunne dele mine opplevelser med familie og venner.  Den har ligget sovende og klar til å vekkes når fortøyningene taes. Jeg har også en instagramkonto der jeg nok også vil legge ut noen glimt fra seilasen. Følg meg gjerne der - du finner meg som "knutkrist".

Og hvor går så seilasen? Jeg har sittet med kartet uendelige mange kvelder og drømt meg bort, funnet ankerplasser og studert vindforhold. Jeg har snakket med mange som har vært på havet i flere år og når jeg har spurt om hvor de gjerne ville dratt tilbake har nesten alle svart "norskekysten". Derfor går jeg mot nord. Mine aner er jo nordfra og jeg kjenner en dragning til stedene jeg husker fra barndommen.

Men som sagt er det fortsatt en uke igjen, og før den skjer det store ting.