People of Faith, Standing on the Side of Love

Staupitz 8. november

Det er ikke godt å si hva som i dag fikk meg til å tenke på 8. november. Kanskje var det bildet over. Uforvarende fikk jeg i hende Le Tendre og Simeonis tegneserie Djevelens barn eller Le Livre de Sang som originaltittelen er. Det blir vel noe slikt som "Blodboken" på norsk. En meget treffende tittel - og mye bedre enn den norske med djevelbarna, for tegneserien handler nettopp om en gal adelsmann som trenger trollbarns blod for å mane fram ondskapen selv. En fæl historie, men godt fortalt og tegnet. Med bildet over starter serien med teksten "Februar 1493 - mørke krefter truer den kristne verden".

1493 fikk tankene først til å gå til Colombus som fant fram til Amerika året før, men jeg kan ikke erindre noe spesielt med november i den sammenheng. Så det var nok noe helt annet som hentet fram et minne om datoen i dag: 8. november. Det var et helt spesielt bilde i serien som fikk datoen fram fra glemselen. Bildet av en heks som brennes på bålet.

Det er en del slike grusomme bilder i denne tegneserien, men så er det også en grusom tid dens historie utspiller seg. Det er en tid full av overtro og sterk frykt for onde krefter som hersker. Menneskene levde som kasteball mellom Gud og Djevelen - og de klamret seg til sine prester og sine bønner og helgener og kjøpte seg en slags trygghet av profittglade avlatshandelsfolk. Det var dette som fikk meg til å tenke på 8. novmber, og fra tegneserien sprang tankene til Heiko A. Obermans gode lutherbiografi. Den heter Luther. Man between God and the Devil.

I 1493 var Luther bare en ti år gammel bondesønn fra landsbygda, men han skulle leve opp til å bli en som fornyet kirken og kristendommen. Med i denne historien hører også kuriositeter, som da han kastet et blekkhus etter Djevelen, og da han kastet en hund ut av, var det tredje eller fjerde etasje? Kanskje det var en katt? Jeg husker ikke, men poenget er at han tok dyret og heiv det ut av vinduet høyt over bakken. Hvorfor? Fordi han trodde det var Djevelen. I dag ville vi nok ha stilt spørsmål ved den mentale tilstanden hvis noen hadde gjort det samme. Men den gang levde man virkelig, som boktittelen sier, revet mellom Djevelen og Gud. Det var ingen spøk. Og Luther spøkte ikke. Tvert i mot: han gikk inn i en dyp åndelig krise. Så alvorlig var denne krisen at da han i 1507 skulle holde sin første messe, ville han stikke av fra det hele. Han måtte intenst overtales til å fullføre gudstjenesten.

Jeg har ofte lurt på hva som ville ha skjedd hvis Luther var blitt uten sin mentor Staupitz. Eller om Staupitz hadde vært av en annen og mer uforsonlig karakter. Han var Luthers overordnede i klosteret og må ha vært en meget dyktig psykolog. En menneskekjenner av rang, som mestret det kunststykke å berge Luther ut av sin åndelige krise - og kanskje indirekte ble en viktig faktor til Luthers senere reformatoriske virke. Omgitt av disse betraktningene og assosiasjonene gikk det opp for meg at 8. november faktisk er den dagen som den lutherske verden feirer Staupitz. Så, gratulerer med dagen. For alt jeg vet roterer du av ergelse i støvet, Stauptiz.